
En ærlig kritikk av julefesten med «Elf»! The Musical
En dypdykk i «Elf! the Musical»: En munter fortelling om Jul, familie og latter
Anya Ryan, 5. desember 2023
Nå er det Jul, og «Elf» er tilbake! The Musical er en sikker vinner. Da stykket hadde premiere i West End i 2015, ble det Dominion Theatre sin raskest utsolgte forestilling. Og med inspirasjon fra julenovellen fra 2003, med Will Ferrell i hovedrollen, er det ikke overraskende at fansen strømmet til for å sikre seg plasser. «Elf!» er tross alt en festlig favoritt.
Du kjenner selvfølgelig handlingen allerede. Alven Buddy, som er på størrelse med en voksen, innser at han egentlig er et menneske, så han drar fra Nordpolen til New York for å finne faren sin, Walter, som gir ut barnebøker. Det er en historie om å gjenopprette familiebånd og om å finne innsikt, men underveis forelsker han seg også, møter sin halvbror og dypper maten sin i sirup. Forestillingen holder seg tett til filmens opprinnelige historie og er pyntet fra topp til tå med sukkerstenger, snø og julenissens grotter – men det hele har en slags kommersiell tomhet over seg.
Humoren når aldri helt opp på samme nivå som i filmen. Men Philip Wm McKinleys sprudlende oppsetning er full av munterhet. Med et scenografi designet av Tim Goodchild, spruter fargene i hver eneste scene. Det høye Empire State Building rager opp midt på scenen, mens CGI skaper en illusjon av en glitrende nattehimmel med julelys. Sangene – komponert av Matthew Sklar og Chad Beguelin – er ikke like minneverdige, men er likevel fylt med bjeller og store, kraftige refrenger. Duetten mellom Walters kone Emily og sønnen deres Michael er på grensen til å bli litt for sentimental, men de er så sympatiske at man ikke kan la være å svinge med i takten. Tekstene er overraskende ironiske og sarkastiske – og får det fullsatte publikummet til å le gang på gang hver kveld.
«Elf!» er i stor grad Buddys historie, og i år er det Matthew Wolfenden som har fått æren av å spille Julens største romantiker. Med sin barnslige naivitet fremstår han som både uunngåelig irriterende og sjarmerende. Hans fremføring ligner nesten altfor mye på Will Ferrells i filmen – vi ser ikke noe nytt her. Men han ser ut til å ha det så gøy som det går an, i rollen som alles favorittalv som aldri har blitt voksen.
Overfor ham står Elfs versjon av Scrooge – Buddys far, som spilles treffende av Tom Chambers. Han fremstår passende elendig og nedstemt, og en del av gleden ved fortellingen ligger i å se ham oppdage den sanne betydningen av Julen. Så hvis du er på utkikk etter en sesongbetinget familieforestilling, er dette et sikkert valg. Den er søt og fengende, og du vil gå derfra fylt av julestemning – og selvfølgelig «synge høyt så alle kan høre det». - selv før julenissen ivrig venter på at han skal dukke opp.